I speider’n kan du fort oppleve en litt pussig ting: alle går bare rundt og smiler og er hyggelige hele tiden. Det er ikke creepy, det…. bare er sånn.
Hvorfor smiler speidere hele tiden?
Kanskje er det fordi hun opplevde mestring i dag?
Kanskje klarte de noe de ikke hadde trodd men gruet seg til?
Har den nye bestevennen du ikke hadde møtt før gjort deg litt ekstra glad?
Er det følelsen av samhold som skaper lykke når vi trykker oss tett under tarpen for å holde varmen mens vi lytter til regndråpene som dundrer nådeløst?
Er det minner og lykkerusen fra roverkroa i de sene nattetimer kvelden før?
Var det gjensynet av den gamle speidervennen du vokste opp med fra den gang du bare så vidt lenger husker?
Kanskje var det utsikten på haiketuren som satte spor?
Var det en morsom aktivitet på torget?
Kanskje er det naturens ro som fryder, eller synet av et nysgjerrig lite ekorn som kom tett på under rasten da du satt urørlig og sliten en stund?
Kanskje er det synet av leirkjæresten der borte i naboleiren, som lokker og gjør at det kribler litt i magen og smilet ikke vil gi slipp men sitter som fastlimt fra øre til øre?
Eller kanskje du bare rett og slett våknet opp glad i teltet igjen?
Jeg tror ikke det er så rart. Det er liksom bare sånn i speider’n. <3
