Pefftur med sprut

Tidlig en morgen, nede på stasjonen, sto seks peffer og asser, en troppsassistent og en troppsleder pent på rad. Alle hadde sekker med fellesutstyr i. Vi tok først toget til Notodden, og siden troppsleder var sikker på at billettene skulle kjøpes på automat ombord i toget, var det gratis. På Notodden sto Timeekspressen og venta, klar til å ta oss til Saggrenda, der vi var framme ti på halv ti. Et raskt skift til langbukser i vegkanten, og så var vi klare til omvisning i Olavsgruva. Klokka tolv var vi ferdige med det offisielle programmet på turen, og det var bare å gå hjem igjen.

Først rasta vi for å spise og la knotten få en sjanse til å bli kjent med oss, men så la vi i veg sørover. Det var varmt og jevn motbakke, så vi sleit oss langsomt oppover grusvegen, mens Jan Terje kjørte forbi i stadig nye hamskifter og sammen med stadig nye unge blonde damer i uniform. Vegen gikk over i sti og underlaget i myr, men vi sleit oss like ufortrødent videre. Ved Jerngruvetjern syntes endelig troppsleder det var nok, og vi slo opp telt og bygde huk.

IMAG0316
Leir ved Jerngruvetjern. Noen i telt, andre i huk.
Foto: Trond Engen

Så lagde vi middag, thaikylling i saus og med ris. Det ble et godt mål mat, både for oss og for knotten.

IMAG0317
Torsdag kveld ved Jerngruvetjern. Ulike strategier i møte med knotten.
Foto: Trond Engen

Til slutt gikk vi og la oss, mens knotten fortsatte festen til den lyse morgen.

Vi våkna sakte, men kom oss omsider på beina. Havregrøt med rosiner ble både kokt og fortært og leiren revet, og så var vi på veg videre. Formiddagen tok oss ned bakkene til Fossvannet og Sandorvann, der vi fikk første føling med det meldte griseværet: Noen få lette regndråper mens vi satt på trammen til ei stor, flott foreningshytte (som heter Sandoren, viser det seg), tok en liten matbit og skifta på å inspisere toalettfasilitetene.

Få minutter seinere hadde byga gitt seg og vi var i gang igjen. Vi runda vannet i sørenden, spiste lunsj sammen med knotten og forberedte oss på å klatre 300 meter rett opp lia til Sveinsbuvarden, siden vi håpa vinden på toppen ville holde insektbestanden på et mer behagelig nivå. Og fordi førerpatrulja i 3. Skien ikke viker for noe. Ikke viker for annet enn knott og andre blodsugere. Skogsvegen som sto på kartet og skulle hjelpe oss et stykke, må dessverre ha blitt tatt inn for vinteren og aldri satt ut igjen, men vi beit tenna sammen og gøyv på. Bare noen få meter oppe i lia begynte det å regne for alvor. Men drømmen om den overbygde trammen på Sveinsbu var fager, så vi beit tenna enda hardere sammen og gøyv enda hardere på. En times tid og flere stopp seinere var vi på 710 m.o.h. og kunne ane den blåmerka stien langs åskammen gjennom skodda tjue meter borte. Et par minutters gange sørover fant vi Sveinsbu. Fortroppen fant ganske riktig den overbygde trammen vi hadde drømt om, men den var litt liten til åtte store speidere, så Kristoffer kikka så hardt på låsen at den gikk opp. Det har vel sjelden vært lettere å overtale troppsleder til å endre planene. NSB spanderer, kunne han forkynne.

Ettermiddagen og kvelden gikk med til pasta carbonara, oppvask og adjektivfortellinger. I sjutida fant troppsleder ut at han hadde dekning på mobilen og kunne sende rapport til lederne hjemme. “Silregn, men ikke det skybruddet som var meldt”, skreiv han, og i samme øyeblikk slo vannet fra himmelen i hyttetaket som maskingeværild. Etter kjapp vurdering av hva dette ville ha å si for føret på stiene, var vi ikke seine om å gripe sjansen til å bli plukka opp av Jan Terje. Vi bestemte å avslutte ved Eiangen søndag klokka 15.00. Da var vi sikre på å nå fram, og var vi tidlig ute, kunne vi alltids gå på dagstur til Skåråfjell.

Da skybruddet hadde stått på i en time eller to, fikk vi besøk av to damer med barn, så da hadde vi til og med noen til å låse etter oss.

Neste morgen var vi tidlig oppe. Igjen var det havregrøt og pakking, men siden vi også skulle vaske oss ut av hytta, kom vi ikke av gårde før godt utpå formiddagen. Det var så tåkete at vi lot være å gå innom selve toppen av Sveinbuvarden, men vi hadde ikke kommet langt ned gjennom lia før været var fint og varmt. Men det var tungt og bløtt å gå, så da vi var vel nede og kunne følge bilvegen heller enn stien i et par kilometer, så var valget enkelt. Ved brua over Arebuelva var vi nede i under 475 m. Så begynte vi langsomt å klatre igjen. Det var varmt og vi begynte å bli sultne. Vi passerte Skulsbu og stigninga ble merkbar.

IMAG0318
Drikkepause på brua ved Skulsbu.
Foto: Trond Engen

Bilvegen gikk over i skogsbilveg opp Vindmosdalen, og det ble brattere og brattere, men troppsleder dreiv alle videre mot toppenj. Først der vegen gikk over i sti på 600 m.o.h. var det mat. For oss og knotten.

Da vi begynte å gå igjen bar det rett inn i urskogområdet. Stien var bratt og uvegsom der den snodde seg rundt vindfall og kampesteiner. Elva i dalen gikk stor og brun, men alt annet var gnistrende grønt av solskinn og nylig regn. Vel oppe på de flatere stykkene var myrene og bekkene nesten ikke til å krysse. Men vi gjorde det likevel. Nå begynte også skyene å se truende ut igjen, og det kunne virke som vi hadde ei ettermiddagsbyge i vente. Og det hadde vi, men ikke mange dråpene. Snart var vi hjemme i Skien kommune, til stor jubel, men det varte ikke lenge, for da vi gikk gjennom skaret mellom Skåråfjell og Lille Vardefjell kom vi over i Sauherad. Langs Surtetjønnbekken er det både nye og gamle beverdammer som gjør det fuktig til vanlig. Nå var det vått. Men vi kom oss fram, inn i Skien igjen, og kunne endelig se utover Eiangen.

Vi slo leir langs stien på åsryggen rett øst for bilvegen. Grundig leie av knott slo Lars, Fabian og Twan opp teltet rett på bare berget, mens hukboerne valgte en plass på kanten av den mest vindutsatte skrenten de kunne finne. Alt lå til rette for ei behagelig natt. Men mens vi satt der på bergnabben og koste oss med jegergryte, begynte skyene å se truende ut for alvor, og da regnet kom, gikk vi tidlig i posen. Når alle hadde sovna, slutta til og med Bendik å prate.

Utpå natta økte også vinden, og slagregnet slo rett gjennom teltduken og inn i gapahuken, så når morgenen kom, var de fleste soveposene våte. Men det var heller ikke mye å stå opp for, så alle prøvde å finne måter å ligge på uten at vannet var altfor plagsomt. I huken ble det grøtfrokost i posen, mens telterne nøyde seg med brødmaten de hadde i sekken.

Endelig letta været såpass at de fleste syntes det var bedre å komme seg på beina enn å fukte soveposen ytterligere innafra. Ikke før var vi oppe, så begynte noen å bli rastløse, og i tolvtida hadde vi revet leirplassen og bestemt oss for å gå Jan Terje i møte på grusvegen heller enn å klatre i gjørma til toppen av Skåråfjell. Med unnabakke og hjemlengsel hadde vi fint driv forbi Sommersetra, og vi satt bare noen minutter og spiste lunsj på en hyttetram ved Ørjevatnet under ei ny regnbyge. Da vi hørte brumminga fra Mercedesen til Jan Terje komme mot oss, var vi bare to kilometer fra Dale i Luksefjell.

Vi kom kanskje ikke fullt så langt som vi drømte om. men med fire mil tilbakelagt var det uansett en lang tur, med vær, føre og innpåslitne insekter som ga oss alle noe å hate og huske.Tungt slit og lange kvelder sammen gjør vitsene dummere og vennskapet sterkere. Og slik ga det mersmak for alle. Vi kunne til og med ha nådd Svanstul om vi ikke hadde valgt den sikre løsninga ved Eiangen (men det hadde ikke blitt noen morsom dagsmarsj, hastende gjennom myrlendet til Fugleleiken).

Og hvis noen syns det er påfallende at troppsleder bare har solskinnsbilder fra en sånn tur, så har de sikkert rett.